UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Udvalget for Udlændinge- og Integrationspolitik 2014-15 (1. samling)
UUI Alm.del Bilag 52
Offentligt

Tro- og livssynsminoriteter

Veileder for utenriksdepartementet og utenriksstasjonene

FOTO: NTB SCANPIX / demOTIX

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Innholdfortegnelse

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro,

og frihet til enten alene eller sammen med andre,

og offentlig eller privat, å gi uttr ykk for sin religion eller

tro gjennom under visning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 18

Forord

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1. Introduksjon og mål

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Hvem er tros- og livssynsminoritetene?

. . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Diskriminering og trakassering av tros-

og livssynsminoriteter

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Utenrikstjenestens arbeid for tros-

og livssynsminoriteters rettigheter

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vedlegg:

(I)

(II)

(III)

(IV)

(V)

(VI)

(VII)

Internasjonalt rammeverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppfølgningsmekanismer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De viktigste menneskerettighetskonvensjonene . . . . . . . . .

Andre sentrale FN-dokumenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Regionale dokumenter og systemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nyttige tips i kartleggingsarbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Forord

I mange land utsettes tros- og livssynsminoriteter for trakassering

og diskriminering på grunn av sin tro . Dette kan vi ikke akseptere .

I samarbeid med andre land og organisasjoner arbeider vi derfor for

å sette disse minoritetenes situasjon høyere på den internasjonale

agendaen . Arbeidet er en integrert del av vår menneskerettighets-

politikk og følges opp gjennom ulike internasjonale organisasjoner

og direkte overfor enkeltland .

Tros- og livssynsminoriteters rettigheter er nedfelt i sentrale

menneskerettighetskonvensjoner og er en hjørnesten i demokrati-

bygging . Rettighetene henger nøye sammen med ytrings- og

forsamlingsfriheten . Tros- og livssynsminoriteter skal i tråd med

menneskerettighetene fritt kunne utøve sin tro og beskyttes mot

hatkriminalitet, overgrep og forfølgelse . Dette omfatter også retten

til ikke å ha noen religion .

Det er viktig at alle land følger opp sine internasjonale forpliktelser

både i lov og praksis . Det er nettopp den nasjonale gjennomføring av

de folkerettslige forpliktelsene som i dag er den største utfordringen

for tros- og religionsfriheten .

Personer som tilhører en minoritet innen minoriteten er spesielt

utsatt for diskriminering og vold . Vår politikk må alltid gå ut fra

prinsippet om at menneskerettighetene gjelder for alle, uansett

nasjonal eller etnisk opprinnelse, kjønn, kjønnsidentitet, farge,

religion eller tro, språk eller enhver annen status .

For å sikre rettighetene er det viktig at offentlige ansatte i alle

relevante samfunnssektorer, og spesielt innen politi, fengselsvesen

og sikkerhetssektoren har kjennskap til, og får opplæring om,

de grunnleggende menneskerettighetene, herunder tros- og livs-

synsfrihet . Vi vil derfor videreføre og styrke vår innsats på dette felt .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Norge mener det er spesielt viktig at FNs spesialrapportør for religions-

og trosfrihet får tilgang til alle land og spesielt til land der tros- og

livssynsminoriteter er utsatt for diskriminering og forfølgelse .

Vi vil gjennom denne veilederen sette utenrikstjenesten bedre i stand

til å arbeide systematisk for bedring av tros- og livssynminoriteters

situasjon . Veilederen er også ment som et bidrag til styrking av

kunnskapsgrunnlaget for å følge opp dette arbeidet .

Tros- og livssyn er kontroversielle spørsmål i mange land og arbeidet

med disse spørsmålene kan være farefullt . Menneskerettighets-

forsvarere som arbeider for å opprettholde tros- og religionsfrihet

skal nyte godt av den beskyttelse og støtte som følger av relevante

FN-resolusjoner, som for eksempel den banebrytende resolusjonen

om beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere vedtatt av FNs

Menneskerettighetsråd 26 . mars 2013 .

Å bedre tros- og livssynsminoriteters situasjon er en langsiktig

prioritering i norsk utenrikspolitikk . Veilederen er ment å skulle

være et informativt og operativt verktøy for utenrikstjenesten .

Norske utenriksstasjoner kan spille en viktig rolle for å støtte menneske-

rettighetsforsvarere på dette feltet gjennom å stille de rette spørsmål

og videreformidle informasjon for bruk bl .a . under de periodiske

landgjennomgangene i FNs menneskerettighetsråd .

Vi håper du vil bruke veilederen aktivt i landet der du tjenestegjør .

Espen Barth-Eide

Utenriksminister

Heikki Eidsvoll Holmås

Utviklingsminister

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

1. Introduksjon og mål

Retten til å kunne velge og praktisere en tro eller et livssyn er en viktig

dimensjon i menneskers liv og en grunnleggende menneskerettighet .

Tros- og livssynsfriheten innebærer en forpliktelse statene har påtatt

seg til å beskytte individers utøvelse av denne retten . Beskyttelse og

fremme av menneskerettighetene står helt sentralt i norsk utenrikspolitikk .

Mange tros- og livssynsminoriteter opplever å bli trakassert, diskriminert

eller utsatt for vold og overgrep . Både statlige og ikke-statlige aktører

kan stå bak . De senere årene har forholdene for tros- og livssynsminoriteter

fått økt internasjonal oppmerksomhet .

Norge vil:

• arbeide for at tros- og livssynsminoriteter ikke diskrimineres pga . sin tro

• arbeide for at tros- og livssynsminoriteters rettigheter beskyttes

i lovverk og i praksis

• fremheve tros- og livssynsfriheten som en viktig del av menneske-

rettighetene og arbeide for toleranse, respekt og likeverd som

grunnlag for fredelig sameksistens

• bidra til å sette tros- og livssynsminoriteters rettigheter høyere

på den internasjonale dagsorden

Artikkel 18:

Tanke-, samvittighets-

og religionsfrihet

Religions-

Artikkel 19:

frihet

Artikkel 20:

menings- og

Forsamlings- og

ytringsfrihet

organisasjons-

frihet

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

FOTO: NTB SCANPIX / FABRICe COFFRINI

FNs Palais des Nations i Genève, rom XX. Taket er dekorert av den spanske kunstneren

Miquel Barceló.

Begrepet minoritet favner bredt . Det forbindes ofte med et mindretall

i en befolkning, men også et flertall vil kunne anses som minoritet,

da minoritet kjennetegnes ved at det er en underordnet eller

marginalisert gruppe, definert bl .a . ut fra etnisitet eller religiøs

tilhørighet, med mindre makt og politisk innflytelse sammenliknet

med den øvrige befolkningen .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

FOTO: NTB SCANPIX / PAul dAvey / demOTIX

Minoritet er ingen statisk betegnelse, og det finnes ingen internasjonal

definisjon som slår fast hvilke grupper som skal anses som minoriteter .

FNs Minoritetserklæring fra 1992 skal bidra til at nasjonale eller

etniske, religiøse og språklige minoriteter får styrket sine rettigheter .

Ikke alle tros- og livssynssamfunn ønsker imidlertid å omtales eller

behandles som en minoritet, bl .a . for å unngå å bli stigmatisert .

Denne veilederen har som formål å være til hjelp i utenrikstjenestens

arbeid for tros- og livssynsminoriteters rettigheter . Veilederen må også

sees i sammenheng med Utenriksdepartementets andre veiledere som

omhandler menneskerettighetsforkjempere, dødsstraff og LHBT .

Tiltak under disse veilederne vil også kunne være aktuelle for de

som forfølges på grunn av sin tro eller sitt livssyn .

Avgjørende for utenrikstjenestens arbeid for å sikre minoriteters tros-

og livssynsfrihet bør ikke være om vedkommende gruppe selv definerer

seg som minoritet eller ikke, men om det er tale om en befolknings-

gruppe som faktisk ikke fritt kan utøve sin tros- og livssynsfrihet på

linje med andre befolkningsgrupper .

Det er et ønske at også norske organisasjoner og andre som arbeider

med tros- og livssynsminoriteter, skal kunne ha nytte av informasjonen .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Hvem er tros- og livssynsminoritetene?

Tros- og livssynsminoriteter finnes i alle land . Religiøse minoriteter

i ett land kan tilhøre religioner som er hovedretninger i andre land,

som kristne i Midtøsten, jøder i USA eller hinduer i Europa . Ateister

eller agnostikere kan være minoriteter i stater der religionen står

sterkt . Bahá’íer og ahmadiyyaer er utsatte grupper i mange land .

Minoriteter som tilhører en trosretning som er majoritetsreligion i et

annet land kan ha, eller bli beskyldt for å ha, allianser og kontakt med

religiøse søstermiljøer i naboland eller andre land som anses å ha

politiske agendaer . Dette kan bidra til å gjøre minoritetsgruppene

sårbare . Balkan er et eksempel der forskjellige minoritetsgrupper

også representerer religiøse minoriteter i ulike områder, på tvers av

nasjonale grenser .

Også innenfor de fem verdensreligionene - buddhisme, hinduisme,

islam, jødedom, kristendom - finnes det mange ulike retninger .

Man kan dermed tilhøre samme religion som landets majoritet,

og likevel være en minoritet, slik som sunni-muslimer i Iran eller

katolikker i Norge . Det er derfor ikke nok å se på grove inndelinger på

religiøse verdenskart når vi skal analysere tros- og livssynsfrihetens kår .

I tillegg til tros- og livssynsgrupper med internasjonale forgreninger

finnes det mange lokale tros- og livssynsgrupper . Slike grupper kan

være knyttet til tradisjonelle religioner, lokale kulter, spesielle hellige

steder og hendelser, eller vokse frem rundt en lokal karismatisk leder .

Mange etniske grupper har medlemmer med ulike livssyn eller

religiøs tilhørighet . Man kan derfor ikke ta utgangspunkt i at det

er overlapp mellom etnisitet og religon .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

3. Diskriminering og trakassering

på grunn av tro eller livssyn

I mange land utsettes tros- og livssynsminoriteter for diskriminering og

overgrep og fratas sine rettigheter til å praktisere sin tro eller sitt livssyn .

Mange tros- og livssynsminoriteter opplever systematisk diskriminering

fra offentlige myndigheter . Diskrimineringen kan skje åpent eller mer

indirekte . Med diskriminering mener vi her en betegnelse på forskjells-

behandling som ikke er saklig begrunnet og som ikke er berettiget som

positiv særbehandling .

Åpen diskriminering relaterer seg ofte til ekskludering . Det kan dreie

seg om utestenging fra offentlige eller politiske posisjoner, diskriminering

med hensyn til skoleplass, helsetjenester eller andre offentlige tjenester .

Enkelte land krever at borgerne skal bekjenne seg til bestemte religioner,

og gjør man ikke det, får man eksempelvis ikke identitetspapirer og

dermed heller ikke mulighet til utdanning, til å inngå giftemål eller få pass .

Indirekte diskriminering kan være i form av fellesskapsregler som gjør

det vanskelig for den troende å oppfylle religiøse forpliktelser . Regler for

begravelser er et eksempel på regulering som kan innebære en skjult

diskriminering . Importregler og reguleringer av ansettelser eller

eiendomsbesittelse kan også virke diskriminerende . Reguleringer kan

innebære forbud mot import av religiøs litteratur og gjøre det umulig

å ansette religiøse ledere eller eie et gudshus . Det er viktig å være

oppmerksom på at fellesskapsregler som i praksis gjør det vanskelig

for troende å oppfylle sine religiøse forpliktelser, slik vedkommende

fortolker dem, imidlertid kan ha et legitimt formål og ikke nødvendigvis

innebære et menneskerettighetsbrudd .

I tillegg til diskriminering fra myndigheter, kan tros- og livssynsgrupper

også være utsatt for hets og overgrep fra ikke-statlige aktører, det vil si

fra grupper eller enkeltpersoner . Myndighetene har et ansvar for å

forebygge, gi beskyttelse og eventuelt etterforske og dømme overgripere .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Men i stater der sentralmakten er svak, eller det ikke finnes tilstrekkelig

vilje til beskyttelse, vil den faktiske beskyttelsen ofte være dårligere enn

hva som følger av statens internasjonale forpliktelser . Slik straffrihet gjør

minoritetene enda mer utsatt og utgjør et alvorlig problem i mange land .

Mange tros- og livssynsgrupper opplever en dobbel belastning med

diskriminering fra myndigheter og trakassering fra sine sosiale omgivelser .

Det er en vanlig misforståelse at tros- og livssynsfriheten gjelder

ubegrenset . Statene både kan og skal gjøre inngrep i rettighetene der

andre hensyn bør eller skal gis forrang . Tros- og livssynssamfunn kan

ikke gjennomføre handlinger som er i strid med andre menneskerettig-

heter, eller oppfordre til handlinger som kan skade andre . Rettighetene

som sikrer tros- og livssynsfriheten, må ses i sammenheng med andre

rettigheter, og balanseres mot disse . Religionsfriheten kan dermed

selvsagt ikke brukes som legitimering av vold, annen kriminell virksom-

het eller til hatytringer . Både FN-konvensjonen om sivile og politiske

rettigheter (art 18, para 3) og den europeiske menneskerettighets-

konvensjonen (art . 9, para 2) gir myndighetene adgang til å begrense

utøvelsen av tros- og livssynsfriheten, når begrensningene følger av lov,

søker å nå visse uttalte formål, og er nødvendig i et demokratisk samfunn .

Hvis disse tre vilkårene ikke er oppfylt, kan begrensningen være et

brudd på tros- og livssynsfriheten .

Før man setter i gang konkret arbeid med disse spørsmål,

er det avgjørende å forstå den kulturelle, politiske og økonomiske

sammenhengen tros- og livssynsminoriteter lever innenfor . Det er

mange eksempler på at religiøs retorikk brukes til å fremme politiske

budskap . Samtidig påvirkes også tro og livssyn av politikken og

utviklingen i et samfunn . Stikkord her er religion som maktfaktor og

religiøse lederes stilling og autoritet overfor tros- og livssynsminoriteter .

Solid landkunnskap er derfor avgjørende .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

FOTO: NTB SCANPIX / mOHSIN RAZA

Den kristne pakistanske fembarnsmoren Asia Bibi ble i 2009 dømt til døden for påstått

blasfemi. Det har vært internasjonale bestrebelser for å få henne fri og Asia er blitt et

symbol på kampen for religiøse minoriteters rettigheter.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Utenrikstjenestens arbeid for tros-

og livssynsminoriteters rettigheter

Tros- og livssynsminoriter har ofte en komplisert forhistorie man bør

kjenne til før man engasjerer seg . De kan i noen tilfeller ha vært del

av tidligere politiske maktkonstellasjoner, de kan være del av en elite

eller representere landets mest marginaliserte og fattige . Religiøse

grupper kan ha korte eller lange historiske røtter, være politiske og

aktive i den offentlige debatten eller leve i relativt lukkede rom på

avstand fra det politiske liv . Minoriteten i en del av landet kan også

være majoritet i andre regioner .

Tro- og livssyn anses ikke som en privatsak i alle land . Religionsutøvelse

er mange steder tett sammenvevet med landets politiske system

og kan også være underlagt fellesskapets sterke sosiale kontroll .

I det konkrete arbeidet er det også nyttig å ha med det globale

perspektivet for å få en bedre forståelse av hvordan allianser og

religion kan spille sammen på den politiske arenaen, på tvers av

kontinenter . Informasjon som legges ut på sosiale media kan for

eksempel resultere i demonstrasjoner i andre land og slik bidra til

konflikt og vold mot religiøse grupper . Media har også en viktig rolle

i å bidra til å avdekke diskriminering og vold mot religiøse minoriteter .

I punkt VI i vedlegget har vi satt sammen noen spørsmål som en

hjelp i stasjonenes arbeid med å sette seg inn i situasjonen for tros-

og livssynsminoriteter i tjenestelandet .

Utenrikstjenestens konkrete tilnærming på landnivå kan omfatte

følgende mulige tiltak:

• Ha kontakt med sivilt samfunn og ulike alternative miljøer, og ta

opp saker knyttet til menneskerettighetssituasjonen for tros- og

livssynsminoriteter med myndighetene .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

• Påpeke tilfeller av manglende rettslig vern og praktiske tilfeller av

diskriminering .

• Vurdere i samråd med andre stedlige ambassader og departementet

om det er formålstjenlig å sitte inne som observatør under aktuelle

rettssaker .

• I akutte situasjoner der liv og helse er truet, bør utestasjonen

vurdere hvordan man kan uttrykke bekymring overfor landets

myndigheter . Aktuelle virkemidler dersom uformell dialog ikke er

hensiktmessig eller fører frem:

– Formelle forespørsler

– Offisielle møter

– Offisiell protest (démarche), alene eller sammen med andre

ambassader, forutsetter godkjenning fra departementet

– Offisiell uttalelse, som pressemelding, forutsetter godkjenning

fra departementet

• Etablere kontakt med ulike tros- og livssynsmiljøer og grupperinger

og med menneskerettighetsmiljøer i landet for å fange opp signaler

og saker som kan bringes videre gjennom FNs ulike mekanismer

som Menneskerettighetsrådet og Menneskerettighetsrådets UPR

(Universal Periodic Review), og som kan følges opp videre i bilaterale

samtaler på politisk nivå eller i internasjonale fora .

• Vurdere å støtte tiltak som skaper arenaer for diskusjon om

tros- og livssynsfrihet og se etter muligheter for å inkludere

menneskerettigheter og tros- og livssynsfrihet i dialogarbeid

mellom ulike tros- og livssynsgrupperinger .

• Vurdere om det kan være aktuelt å støtte opplæringstiltak og

prosjekter for kunnskapsdeling rettet mot politi, fengselsvesen

og justissektoren for øvrig .

• Vurdere om det kan være relevant å legge til rette for kontakt

mellom parlamentarikere i landet og i Norge, der temaet er

tros- og livssynsfrihet .

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

FOTO: NTB SCANPIX / dOug STRICklANd

• Vurdere å støtte religiøse minoriteters deltagelse i internasjonale

nettverk .

• Invitere kunnskapsmiljøer i Norge til møter med kunnskapsmiljøer

i landet eller regionen til diskusjon om tros- og livssynsminoriteter

og relaterte tema . Lag møteplasser slik at fagfolk og forskere blir

kjent . I neste runde kan dette gi grunnlag for felles prosjekter som

gir gode kontakter og ny kunnskap på tvers av landegrensene .

• Etablere kontakt med media . Vurdere om det er aktuelt å invitere

til seminarer eller temamøter .

• Etablere kontakt med internasjonale organisasjoner og andre lands

representasjoner for å drøfte tros- og livssynsminoritetenes situasjon .

• Samarbeide med nasjonale menneskerettighetskommisjoner/

nasjonale institusjoner som kan være viktige informasjonskilder,

spesielt der de har uavhengig status .

Trå varsomt. Religiøs tro rører ved noe av det dypeste i mennesker og

kulturer. møt samtalepartnerne dine med åpenhet og respekt, interesse

og ydmykhet.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg I: Internasjonalt Rammeverk

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige

minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes

retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å

dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen

religion, eller bruke sitt eget språk.

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art. 27

Tros- og livssynsfriheten er en grunn-

leggende menneskerettighet. den følger av

globale og regionale menneskerettighets-

konvensjoner, og er nedfelt i de fleste lands

grunnlover og øvrig lovgivning. utgangs-

punktet er FNs verdenserklæring om

menneskerettigheter av 1948, som de

senere rettslig bindende konvensjonene

bygger på. Ikke-diskrimineringsprinsippet

står sentralt. Ingen usaklig eller uforholds-

messig forskjellsbehandling må forekomme

pga tro eller livssyn.

Tros- og livssynsfriheten gjelder både

for enkeltmennesker og for grupper.

utestenging fra arbeidsmarkedet på grunn

av uniformskrav kan for eksempel være

rettet både mot individer og grupper. det

samme gjelder manglende tillatelse til å

avholde religiøse seremonier/gudstjenester.

Samtidig er det viktig å fremheve at rettig-

hetene ikke gjelder for religionen i seg selv,

men for individer og grupper.

Som individuell rettighet innebærer tros-

og livssynsfrihet bl.a. retten til å tro, til å

utøve sin tro, til å kunne endre sin tro eller

til ikke å ha noen religiøs tilknytning. Ingen

skal tvinges til å praktisere religiøse ritualer

eller tilhøre trossamfunn de selv ikke

bekjenner seg til.

enhver har rett til å argumentere for sin

overbevisning, både privat og offentlig.

ytringsfriheten er derfor helt sentral for at

tros- og livssynsfriheten skal oppfylles.

det samme gjelder retten til utdanning.

den enkelte skal ha mulighet til å lære

om religioner eller livssyn, men ingen skal

tvinges til å konvertere for å få en offentlig

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

skoleplass. Foreldre har rett til å oppdra

barna sine i den religiøse tro eller livssyn

de selv velger. Tros- og livssynsfriheten er

tett sammenvevet med andre sentrale

menneskerettigheter.

man skal fritt kunne samles, gjennomføre

religiøse handlinger eller feire religiøse

høytider sammen med andre troende.

Fellesskapet er viktig i alle religioner.

Tros- og livssynsfriheten gir individer rett

til å organisere seg og rett til å bli beskyttet

som gruppe mot at noen angriper eller

forstyrrer gruppens religiøse virksomhet.

konvensjoner er rettslig bindende for

statene som er part til konvensjonene,

men bare for disse statene. Stater kan

også ha tatt forbehold når de slutter seg til

konvensjoner. det er derfor viktig å sjekke

hvilke konvensjoner den angjeldene staten

har sluttet seg til, og eventuelle forbehold

som er tatt. På den annen side vil mange

konvensjonsforpliktelser på menneske-

rettighetsområdet være folkerettslig

sedvanerett, og således også være

bindende for ikke-statsparter. de enkelte

konvensjonene er nærmere omtalt i

vedlegg III.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg II: Oppfølgingsmekanismer

det internasjonale samfunnet har etablert

flere mekanismer som skal følge opp at

statene gjennomfører menneske-

rettighetene de har forpliktet seg til. de

arbeider side om side, og ofte vil ett og

samme spørsmål bli behandlet under flere

av mekanismene. under følger en kort

presentasjon av de viktigste:

For hver av menneskerettighets-

konvensjonene er det etablert et eget

overvåkningsorgan av uavhengige eksperter

oppnevnt i personlig kapasitet. ekspert-

komiteene kan avgi uttalelser i individuelle

klagesaker og/eller gjennomgår og

kommenterer jevnlige rapporter fra

statene som er tilsluttet konvensjonen.

FNs Generalforsamling og FNs

Menneskerettighetsråd

står sentralt

i arbeidet med menneskerettigheter.

Her kan stater utøve politisk press for

å påvirke andre stater til å gjennomføre

de forpliktelser de har påtatt seg på

menneskerettighetsfeltet. vedtakene kan

bestå av konkret kritikk av menneske-

rettighetsbrudd i et enkeltland. Slike

landspesifikke resolusjoner oppleves ofte

av det aktuelle landet som innblanding i en

stats indre anliggende og er derfor omstridt.

vedtakene kan også ha et tematisk fokus,

som for eksempel bekjempelse av tortur

eller fremme av religionsfrihet.

Norges mål med arbeidet i FN er å forsvare

de universelle menneskerettighetene

og ta konkrete initiativ for å bidra både til

normutvikling og til å styrke menneske-

rettighetene på bakken. det må være

sammenheng mellom de sakene vi

fremmer internasjonalt og det bilaterale

arbeidet på landnivå for at vårt arbeid skal ha

en effekt. Sistnevnte omfatter de etablerte

menneskerettighetskonsultasjonene, men

også det daglige arbeidet på utenriks-

stasjonene og annen norsk representasjon

samt vår støtte til sivilt samfunn.

Kontoret til FNs høykommissær for

menneskerettigheter (OHCHR)

gir støtte

til de ulike oppfølgingsmekanismene under

FN. OHCHR har i tillegg til sekretariatet i

genève, regional- og landkontorer.

en viktig aktør i det internasjonale

oppfølgningssystemet er de uavhengige

nasjonale menneskerettighets-

institusjonene. de har en formell rolle opp

mot FN-systemet og skal jobbe uavhengig

av både nasjonale myndigheter og sivilsam-

funnet. Ofte vil de nasjonale institusjonene,

ombudsmannsordninger, akademia og

NgO-er være viktige partnere på landnivå.

Menneskerettighetsrådet og dets

landgjennomganger.

FNs menneske-

rettighetsråd forvalter en prosess ledet

av medlemsland, der situasjonen for

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

menneskerettighetene i alle FNs medlemsland

er gjenstand for en gjennomgang. denne

prosessen ble etablert i 2008 og har fått

navnet universal Periodic Review (uPR).

I løpet av en fire års syklus har alle medlems-

landene i FN forpliktet seg til å rapportere

og la seg eksaminere av andre stater

om hvordan staten har fulgt opp sine

forpliktelser under menneskerettighetene.

For hver landgjennomgang legger høy-

kommissæren for menneskerettigheter

frem en rapport basert på informasjon fra

vedkommende medlemsland, sammen

med rapporter fra NgO-er og den nasjonale

menneskerettighetsinstitusjon. Selve

gjennomgangen er formet som en samtale

med statene om hvordan menneske-

rettighetssituasjonen er i et gitt land.

I forberedelsene til uPR-gjennomgangene

har ambassadene en viktig rolle med

å gi innspill til utenriksdepartementet.

Sivilsamfunnsorganisasjoner deltar også

med viktige bidrag i forberedelsesprosessen

og i oppfølgingen.

Spesialrapportører og uavhengige

eksperter.

Som en del av oppfølgingsord-

ningene under FNs menneskerettighetsråd

er det etablert flere spesialrapportører og

uavhengige eksperter som skal overvåke

og rapportere om spesifikke menneske-

rettighetstema. det er en egen spesial-

rapportør for religions- og trosfrihet og en

egen uavhengig ekspert for minoriteter. I

tillegg kan spesialrapportørene for henholds-

vis ytringsfrihet, rasisme, og utdanning også

avdekke diskriminering knyttet til tro og

livssyn. Spesialrapportøren for religions-

og trosfrihet kan sende ut hasteappeller

og ”letters of allegation” til stater om saker

som kan begrense tros- og livssynsfriheten.

videre besøker rapportørene og de uavheng-

ige ekspertene land der de får adgang, for å

undersøke forholdene der. de leverer årlig

rapporter til menneskerettighetsrådet og til

FNs generalforsamling om sine aktiviteter og

om trender og metoder. Rapportørene

og de uavhengige ekspertene er oppnevnt i

personlig kapasitet av menneskerettighets-

rådet. dette er ikke-lønnede verv, som støttes

fra sekretariatet for høykommissæren for

menneskerettigheter i genève.

Menneskerettighetsrådets fortrolige

klageordning

ble vedtatt i 2007.

Ordningen består av to arbeidsgrupper som

gjennomgår klager og undersøker brudd

på menneskerettighetene. de to arbeids-

gruppene består hver av fem eksperter,

oppnevnt av og fra menneskerettighets-

rådets rådgivende komité. klager skal følge

gitte kriterier og kan sendes inn av enkelt-

personer, grupper eller organisasjoner.

Arbeidsgruppenes formål er å vurdere,

dokumentere og beskrive systematiske

brudd på menneskerettighetene og

rapportere dette til menneskerettighetsrådet.

Arbeidsgruppene gir også anbefalinger om

hvordan rådet best kan følge opp en aktuell

situasjon. uttalelser fra arbeidsgruppene er

rådgivende, ikke bindende, verken for

menneskerettighetsrådet eller statene.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg III: De viktigste menneskerettighetskonvensjonene:

Fire FN-konvensjoner er særlig sentrale i beskyttelsen av tros- og livssynsminoriteter:

• FNs konvensjon om sivile og

politiske rettigheter

av 1966 slår fast

at rettighetene gjelder uavhengig av

personens religion eller andre kjennetegn

(artikkel 2), at religionsfriheten omfatter

både retten til å tro og retten til ikke å tro,

til å kunne bekjenne og utøve sin tro

offentlig eller privat, alene eller sammen

med andre, og retten til å oppdra sine

barn i tråd med egen overbevisning

(artikkel 18). konvensjonen slår fast at det

er likhet for loven og at ingen forskjells-

behandling må forekomme på grunn av

religion eller andre kjennetegn (artikkel

26). Beskyttelse av religiøse, etniske og

språklige minoriteter slås fast i artikkel 27.

• FNs konvensjon om økonomiske,

sosiale og kulturelle rettigheter

1966 slår fast at rettighetene (til arbeid,

tilfredsstillende levestandard, mat, rent

drikkevann, klær og bolig og til helse

og pleie) gjelder uavhengig av en

persons religiøse tilknytning (artikkel 2).

Artikkel 13 slår fast retten til utdanning

og at denne skal fremme toleranse og

forståelse både mellom religiøse

grupper og andre grupper.

• FNs barnekonvensjon av

1989 er den

menneskerettighetskonvensjonen som

har størst oppslutning, men begrenses noe

ved vage bestemmelser og vidtrekkende

forbehold fra medlemsstatene. den slår

fast i artikkel 14 at barnet har rett til

religionsfrihet og skal ha frihet til å gi

uttrykk for sin religion eller overbevisning

(men her er det mulig for staten å gjøre

inngrep)

• FNs kvinnediskrimineringskonvensjon

av 1979 fordømmer all form for

diskriminering av kvinner (artikkel 2).

kvinners rettigheter skal nedfelles i lov

og alle nasjonale straffebestemmelser

som diskriminerer kvinner skal oppheves.

de fleste land har ratifisert kvinne-

konvensjonen, inkludert alle land i

midtøsten, med unntak av Iran. men

mange land har også lagt inn forbehold,

som for eksempel at staten vil følge

forpliktelsene i en gitt artikkel så lenge de

ikke står i motstrid til Sharia-lovgiving.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg IV: Andre sentrale FN-dokumenter:

• FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av

1948 slår fast at

religionsfriheten er en menneskerettighet (artikkel 18). erklæringen har

universell anvendelse, men er ikke rettslig forpliktende.

• FNs generalforsamlings ”Declaration on the Elimination of All Forms

of Intolerance and of Discrimination Based on Religion or Belief”

(resolusjon 36/55 av 25. november 1981) slår bl.a. fast den enkeltes rett til å

velge tro, frihet fra tvang og retten til å praktisere sin tro sammen med andre

(artikkel 1).

• FNs minoritetserklæring

av 1992, om rettigheter for personer som

tilhører nasjonale eller etniske, religiøse og språklige minoriteter slår fast at

religiøse minoriteter, på linje med etniske og språklige minoriteter, skal ha

rett til positiv støtte og utvikling.

• FNs menneskerettighetsråds resolusjon ”Combating intolerance,

negative stereotyping and stigmatization of, and discrimination,

incitement to violence and violence against, persons based on

religion or belief”

(resolusjon 16/18 av 2011) tar opp forholdet mellom

ytringsfrihet, religionsfrihet og diskriminering. Resolusjonen oppfordrer

statene til å fremme tros- og livssynsfrihet samt sørge for at brudd på

tros- og livssynsfriheten følges opp. dette er en kompromisstekst man har

lykkes med å oppnå konsensus om. likefullt berører resolusjonen spørsmål

det har stått stor strid om internasjonalt.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg V: Regionale dokumenter/ordninger:

På det regionale europeiske planet er

særlig

Europarådets konvensjoner

viktige. Hoveddokumentet er europarådets

menneskerettighetskonvensjon av 1950

med bestemmelser om blant annet tros-

og livssynsfrihet, privatliv, ytringsfrihet,

forsamlings- og organisasjonsfrihet, rett til

utdanning og forbud mot diskriminering.

Brudd på konvensjonens bestemmelser

kan klages inn for europarådets menneske-

rettighetsdomstol, som avsier rettslig

bindende dommer. europarådets ramme-

konvensjon av 1995 om beskyttelse av

nasjonale minoriteter inneholder også

viktige bestemmelser for å beskytte

minoriteters kultur, herunder deres religion.

mekanismene som ligger under europa-

rådet benyttes flittig. I tillegg har europa-

rådet en rekke ikke-rettslige dokumenter

knyttet til beskyttelse av tros- og livssyns-

minoriteter. Også veneziakommisjonen har

publisert flere rapporter både om religiøse

minoriteter og om minoritetsbeskyttelse

generelt i europa.

Organisasjonen for sikkerhet og

samarbeid i Europa (OSSE) har

omfattende system for å følge opp

hvordan de 57 deltakerlandene oppfyller

sine forpliktelser, ikke minst når det

gjelder menneskerettigheter. I dette

arbeidet står kontoret for demokratiske

institusjoner og menneskerettigheter

(OdIHR), Høykommissæren for nasjonale

minoriteter (HCNm) og kontoret til

representanten for frie medier (RFOm)

helt sentralt. I tillegg til å drive valg-

observasjon, har OdIHR også fokus på

områdene toleranse og diskriminering,

tros- og livssynsfrihet og beskyttelse av

minoriteter, og de publiserer mellom

annet landrapporter, håndbøker og

konferanserapporter. Som ledd i

dette arbeidet utnevner årlig OSSes

formannskap tre spesialrepresentanter

som arbeider med toleranse i bred

forstand (diskriminering av muslimer,

av jøder og andre religiøse minoriteter).

Blant deres aktiviteter er besøk til

deltakerlandene.

Den amerikanske menneskerettighets-

konvensjonen

er et regionalt instrument

under Organisasjonen for amerikanske

stater (OAS). konvensjonen har en egen

artikkel (artikkel 12) om religionsfrihet,

som bl.a. omfatter retten til å tro og til

å endre sin tro, retten til å uttrykke og

utøve sin tro alene, eller i fellesskap med

andre, og retten til å kunne oppdra barn

i tråd med foreldre/foresattes overbevisning.

Forbud mot diskriminering er slått fast i

artikkel 1 og 24, og tilsvarende i OAS

konvensjon om økonomiske, sosiale og

kulturelle rettigheter (artikkel 3). OAS har

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

en menneskerettighetsdomstol, en

menneskerettighetskommisjon og

spesialrapportører på bl.a. kvinner, barn

og ytringsfrihet. Også mekanismene som

ligger under OAS benyttes flittig.

Den afrikanske union (AU) har

flere

menneskerettighetskonvensjoner

med relevante bestemmelser. Hoved-

dokumentet er African Charter on Human

and Peoples’ Rights («Banjul-charteret»).

Religionsfrihet er regulert i artikkel 8,

mens diskriminering basert på religion

forbys i artikkel 2. det afrikanske systemet

svekkes gjennom bestemmelser som

pålegger individene plikter (særlig artikkel 29)

og gir statens myndigheter vide fullmakter

til å gjøre inngrep (særlig artikkel 27).

det finnes også en rekke andre Au-

konvensjoner, som Protocol on the Rights

of Women in Africa og African Charter on

the Rights and Welfare of the Child. Au

har også oppfølgingsordninger men disse

er ikke så effektive som ordningene under

OAS og europarådet

ASEAN

vedtok sin menneskerettighets-

erklæring, «ASeAN Human Rights

declaration (AHRd), i 2012. AHRd

garanterer frihhet fra diskriminering på

blant annet religiøst grunnlag i artikkel 2

og religions-, samvittighets- og tankefrihet i

artikkel 22. AHRd benytter ikke begrepet

«livssynsfrihet» (freedom of belief), da flere

av ASeANs medlemsland ikke tillater

ateisme.

ASeAN opprettet sin egen menneske-

rettighetskommisjon ASeAN

Intergovernmental Commission

on Human Rights (AICHR) i 2008 i

forbindelse med at deres charter

ble vedtatt. AICHR er en rådgivende

forsamling med mandat å fremme

og beskytte menneskerettighetene i

medlemslandene. AICHR har verken

mandat til å overvåke eller forfølge

menneskerettighetsbrudd.

Organisasjonen for islamsk samarbeid

(OIC)

støtter seg på ”Cairo declaration

on Human Rights in Islam”, som var en

respons på FNs verdenserklæring av 1948,

mens den arabiske ligas ”Arab Charter for

Human Rights” i stor grad speiler FNs

verdenserklæring. Felles for disse er svakt

rettslig vern når det gjelder tros- og livs-

synsfrihet og forbud mot diskriminering.

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg VI: Noen nyttige tips i kartleggingsarbeidet

For å lette stasjonenes arbeid med å sette seg inn i situasjonen for tros-

og livssynsminoriteter har vi satt sammen nedenstående sjekkliste:

Hvordan er retten til tros-og livssynsfrihet sikret i nasjonal lov?

Kan diskriminering påklages?

• er tros- og livssynsfrihet nedfelt i nasjonal lovgivning?

• diskriminerer lovgivningen enkeltmennesker på basis av tro-

og livssyn? Har landet blasfemilovgivning som benyttes mot tros-

og livssynsminoriteter?

• Har landet lover som beskytter religiøse minoriteter mot

diskriminering? I så fall, implementeres lovene, nasjonalt og regionalt

eller er straffrihet utbredt?

• Hvilke konvensjoner og tilleggsprotokoller har landet ratifisert?

• I hvilken utstrekning er avgjørelser i familierettslige spørsmål overlatt

religiøse institusjoner?

Hvilken stilling har tros- og livssynsminoriteter i samfunnslivet?

• Hvilke tros- og livssynsminoriteter finnes i landet? Tilhører de enkelte

tros- og livssynsminoritetene nasjonale eller etniske minoriteter, og

hva er i så fall deres posisjon i landet?

• Opplever tros- og livssynsminoriteter sterke sosiale utestengnings-

mekanismer eller hets/hatkriminalitet fra majoriteten og/eller andre

tros- eller livssynsminoriteter?

• I hvilken grad deltar tros- og livssynsminoriteter i det politiske liv?

er de representert i høyere stillinger/politiske verv?

• er det menneskerettighetsmiljøer i landet som er opptatt av tros-

og livssynsfrihet?

• Tar media opp saker som gjelder diskriminering eller overgrep mot

tros- og livssynsminoriteter, eller forties disse sakene?

• Hvordan behandles sårbare minoriteter som lHBT innenfor tros-

og livssynsminoritetene?

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Opplever tros- og livssynsminoriteter diskriminering?

• Har man rett til fritt å bekjenne sin tro og til å skifte religion eller ikke

ha noen religion?

• må man opplyse om religion for å få Id-kort? Tvinges man til å velge

en annen religion enn den man faktisk tilhører, for å få Id-kort?

• legges det restriksjoner fra myndighetenes side på religiøse

handlinger eller plikter?

• Har alle grupper lik tilgang til utdanning, helseoppfølging, sosiale

ytelser og til arbeid? Øker evt. diskriminering i krise/nødssituasjoner?

• er det krav om religiøs tilknytning for bestemte stillinger/posisjoner

(for eksempel lærere, politi, dommere, ledende embetsstillinger,

politiske verv, militære posisjoner)?

Kan tros- og livssynssamfunn organisere seg?

• Har de rett til å organisere seg, samles og til å ansette religiøse ledere?

• kan de motta penger/donasjoner nasjonalt og/eller fra utlandet og

importere/distribuere religiøs litteratur?

• Har tros- og livssynssamfunn mulighet for juridisk status? (mulighet

for opprettelse av bankkonto, eie eiendom/gudshus, bygge nye

gudshus/renovering)

• Tillater myndighetene misjonsvirksomhet og beskytter de mot

overgrep fra private aktører ved misjonering?

Utsettes kvinner spesielt for diskriminering pga. sin tro- og sitt

livssyn?

• er kvinner fra religiøse minoriteter mer utsatt for diskriminering enn

kvinner i landet generelt?

• utsettes kvinner for diskriminering innen minoritetene?

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Vedlegg VII: Kilder

Internasjonale organisasjoner sitter også med mye informasjon.

Her er forslag til gode informasjonskilder:

•

Landrapporter fra FNs spesialrapportører:

http://www.ohchr.org/eN/Issues/FreedomReligion/Pages/visits.aspx

•

Rapporter fra Universal Periodic Review:

http://www.ohchr.org/en/hrbodies/upr/pages/uprmain.aspx

•

Innspill fra sivilsamfunn og anbefalinger fra UPR, fordelt på land:

http://www.ohchr.org/eN/HRBodies/uPR/Pages/documentation.aspx

•

UPR info (Geneve-basert NGO):

upr-info.org

•

EUs Fundamental Rights Agency:

http//fra.europe.eu/fraWebsite/home/home_en.htm

•

Europarådets menneskerettighetsdomstol:

http://www.echr.coe.int/echr/g

•

Tolerance and non-discrimination information system TANDIS,

som er en database under OSSE:

http://tandis.odihr.pl/

•

Framework Convention for the Protection of National Minorities:

http://www.coe.int/t/dghl/monitoring/minorities/default_en.asp

•

Rapporter fra US Commission on International Religious Freedom:

http://www.uscirf.gov/countries/watch-list-countries.html

•

Landrapporter fra International Crisis Group:

http://www.crisisgroup.org/

•

Human rights watch:

http://www.hrw.org

•

Amnesty International:

http://www.amnesty.org/

•

Pew Forum on Religion and Public Life:

http://www.pewforum.org

ytterligere informasjon om norsk menneskerettighetspolitikk og andre

tematiske veiledere kan finnes på departementets hjemmeside:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/menneskerettigheter.

html?id=1160

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

FOTO: ISTOCkPHOTO

UUI, Alm.del - 2014-15 (1. samling) - Bilag 52: Materiale fra høring den 12. november 2014 om religionsfrihed og forfulgte kristne

Utgitt av:

Utenriksdepartementet

Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra:

Departementenes servicesenter

Internett: www .publikasjoner .dep .no

E-post: publikasjonsbestilling@dss .dep .no

Telefon: 22 24 20 00

ISBN-number: 978-82-7177-830-9

Publikasjonskode: E-913 B

Design: 07 Media AS

Photos on cover, from left to right:

NTB Scanpix / Pascal Deloche / Godong,

NTB Scanpix / Fred de Noyelle / Godong,

NTB Scanpix / Doug Strickland, NTB Scanpix / Samrang Pring,

NTB Scanpix / Pascal Deloche

Trykk: Departementenes servicesenter 06/2013 - opplag 400